Lille My: Liten men tøff!
Lille My er kvikk og selvstendig – en liten karakter med en enorm personlighet! Hun er kjent for sin skarpe tunge, rampete natur og sitt kraftige temperament.
Er Lille My din favoritt? Se vår store Lille My-kolleksjon her!
Lille My kan synes å blomstre i vanskelige situasjoner, og hun kan til og med fryde seg når små uhell rammer andre. Likevel er hun en lojal, beskyttende og ærlig venn. Fordi hun er så modig, er hun også en god person å ha i nærheten hvis en krise skulle oppstå. Lille My bor sammen med Mummitrollene i Mummihuset.
“Hah!” Sa Lille My. "Dette er ikke noen alminnelig øy. Den går ned til havets bunn på en ganske annen måte enn alminnelige øyer. Her skal det bli saker og ting, det vet jeg." (Pappaen og havet, 1965)
Lille My elsker drama og eventyr. Hun er klar for enhver situasjon, og lar seg ikke skremme av nye opplevelser. IFarlig midtsommer (1954) tar hun gladelig sjansen på å flyte av gårde i en kakeboks, og i Pappaen og havet (1965) er hun raskt ute med å utforske sitt nye øyrike og hjem.
Lille My kan være litt irritabel, og hun liker også å plage andre. Samtidig skyr hun aldri unna en vanskelig situasjon, og gjør gjerne ting som vennene hennes ikke vil eller kan gjøre. For eksempel i Pappaen og havet(1965), når Mummitrollet vil ha en flokk maur bort fra en fint sted han har funnet i skogen. Mummitrollet er redd for å få dårlig samvittighet eller skade maurene, men Lille My får dem unna for ham.
My kan være veldig direkte, og sier iblant ting som folk ikke vil høre, men samtidig er hun alltid villig til å foreslå løsninger på andres problemer. Hun kommer med ivrige forslag til å hjelpe Ninni, det usynlige barnet, og kommer ofte opp med ideer som andre ikke ville funnet på.
"Hun kan ikke bli sint", sa Lille My. "Det er det som er i veien med henne. Hør her", fortsatte my og gikk tett innpå Ninni og så truende på henne, "Du får aldri ditt eget ansikt før du lærer å sloss. Tro meg."
Lille My bryr seg ikke om hva andre mener om henne, men er veldig beskyttende overfor sin eldre søster, Mymlen. I Farlig midtsommer (1954) skjønner ikke Lille My at Mymlen spiller skuespill, og angriper løven (som bare later som om den jager henne) ved å hoppe opp på scenen og bite seg godt fast i løvens ben.
Lille My er søster av den yngre Mymlen og datter av den eldre Mymlen, men hun bor med Mummifamilien. Hun er også Snusmumrikkens halvsøster. Hun dukker først opp i Mummipappa på eventyr(1950), med kopperfarget hår i en knute og en knallrød kjole som står til hennes flammende temperament.
Hvor liten er Lille My?
‘My’ betyr det minste som er, så det gir deg en viss pekepinn! Når vi først møter henne i Mummipappa på eventyr (1950), blir hun beskrevet som den minste av alle Mymlene; så liten at man så vidt kan se henne. Hun passer enkelt i Snusmumrikkens lomme, og kan også gjemme seg i en melkemugge.
Hva er Lille My redd for?
Lille My er kjent for å ikke være redd for noe som helst. Hun er fryktløs, modig, og fascinert av katastrofer. Mens andre løper bort fra skremmende situasjoner, løper Lille My mot dem!
En lite kjent faktaopplysning om Lille My:
Lille My har ikke det samme musikalske talentet som verken sin halvbror Snusmumrikken eller Too-ticky, men du kan ofte høre henne nynne enkle melodier til seg selv mens hun styrer på med sitt.
Sitater:
«Lille My hoppet opp på en hylle fra søsterens skulder. Hun stirret inn i et speil og skrek: ‘Se! Jeg er blitt enda mindre! Jeg kan ikke se meg selv i det hele tatt!’» (Farlig midtsommer, 1954)
«‘Jeg har ikke brodert noe’, sa Lille My oppe fra hatten. ‘Men det var min idé!’»
(Farlig midtsommer, 1954)
«[...] der smatt My opp i skråningen, nærmest som en bevegelse bare, han så henne nesten ikke. Det var bare et glimt av noe besluttsomt og selvstendig – noe så uavhengig at det ikke engang hadde behov for å skryte og vise seg.»
(Pappaen og havet, 1965)
«I døren snudde My seg og sa ‘Jeg har tenkt å sove ute. Uten seng altså. Senger er noe tull.’»
(Pappaen og havet, 1965)
«Lille Mys blanke øyne fór fra den ene til den andre, hun moret seg enormt og så ut som hun når som helst kunne si noe upassende, men hun sa det ikke.»
(Pappaen og havet, 1965)